Agenda:
I 2015 samlet regjeringen ansvar for veg, havn, lufthavn og jernbane under ett tak. Den nye havnestrategien avvikler systemet med utpekt havn og går tilbake til stamnetthavn. Havneutviklingen overlates til proaktive havneeiere, som kan søke støttemidler til havneutviklingen gjennom NTP.
I 2017 har regjerningen lagt fram en havstrategi med formål om å styrke de norske havnæringenes internasjonale konkurransekraft. Med sin nye havstrategi ønsker regjeringen å styrke arbeidet med å sikre globale, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser for norsk næring. Norges ønske er å befeste sin ledende globale posisjon som nav for havnerelatert teknologiutvAgendaikling.
Derfor er det nødvendig å styrke kunnskaps- og teknologiutviklingen i dagens næring, styrke samarbeid på tvers av næringer og fagmiljø og legge til rette for nye næringer. Utvikling og tilrettelegging av et relevant utdanningssystem som dekker havnæringens behov i samspill med havrelatert forskning er også et viktig virkemiddel ifølge regjeringens havstrategi.
Men, er det riktig at man organiserer framtidens havnæring i Norge gjennom en stor og viktig havstrategi når man overlater havneutviklingen og dermed tilgang til sjø over til kommunale og lokale havneeiere med begrenset fokus på regionale og nasjonale mål og delvis også begrensede ressurser?
Er det muligens bedre å ta en mer sentral styring i utvikling av norske havner med bakgrunn i næringens behov for tilgang til sjø og transportkapasitet?
Hver tredje Euro som er investert i utvikling av europeiske stamnetthavner er feilinvestert på grunn av manglende sentral styring etter nasjonale og regionale behov for havneinfrastruktur. Burde Norge lære noe fra feilutviklingen innenfor EU?
Gjennom en paneldebatt under Arendalsuka inviterer RIF til en faglig og politisk diskusjon om riktig strategi for utvikling av norske havner, for å sikre at Norge også i framtiden kan delta i industriproduksjon med egne arbeidsplasser innenfor Norges egne grenser.
