Både bistandsarbeidere og bistandsforskere står ofte ovenfor etiske dilemmaer. «Do no harm» skal være et grunnprinsipp, men noen ganger er det fristende å rettferdiggjøre etiske overtramp med argumentet om at: Målet helliger midlene.
Bistandsorganisasjoner har som et viktig mål å samle inn mest mulig penger for å kunne hjelpe flest mulig. I kampen om kronene kan det bli fristende å bruke emosjonelt manipulerende reklame som vi vet styrker stigma. Blant forskere er det overordnede målet er å skape god kunnskap. De praktiske målene er å produsere nyskapende publikasjoner, publisert i høyt rangerte tidsskrift, og som vil få mange siteringer. Oppdragsforskere trekkes i tillegg i blant mot tvilsomme etiske kompromisser med oppdragsgivere.
Hva hvis det som på kort sikt gir mest mulig penger i kassa, eller frambringer ny viktig kunnskap bidrar til stigma og skader mottagernes verdighet? Hvor mye rasjonaliserer vi, stilt overfor slike problemstillinger? Hvilke konsekvenser får det når NGOer og forskningsmiljøer som leder an på barnerettigheter og i forsvar av barns verdighet kompromisser for mye? Hvem trekker vi ned med oss i det norske utviklingsmiljøet, og hvilke ringvirkninger skapes? Hvilken kultur leder vi an i å utvikle? Og vil dette slå tilbake på lengre sikt? Hva kan vi lære av erfaringene fra tidligere epokers bistandskommunikasjon?
