Luftforsvar i en ny tid; Er angrep det beste forsvar?

Om arrangementet

Konfliktene i Ukraina og Iran illustrerer at en motstander kan påvirke oss med militære virkemidler på avstand og med betydelig effekt. Samtidig blir det stadig tydeligere at Europa må regne med at USA i mindre grad enn tidligere vil være villig til å delta i en eventuell konflikt med Russland.
Norge har, eller er i ferd med å anskaffe våpen som har betydelig evne til å gjennomføre offensive operasjoner, først og fremst F-35 kampflyet med tilhørende våpensystemer. Allerede da Norge valgte F-35 ble evnen til å nå mål langt inne i Russland brukt som argument. Siden har dette vært lite omtalt selv om Forsvaret nå anskaffer langtrekkende presisjonsvåpen som kan slå ut russiske luftvern og missilplattformer. Norge, sammen med flere andre europeiske nasjoner, er mao i ferd med å utvikle og anskaffe egne offensive kapasiteter for dermed å kompensere for konsekvensene av et mer distansert USA.
Samtidig illustrerer konfliktene i Ukraina og Iran hvor viktig det er å kunne beskytte seg mot effektene langtrekkende presisjonsvåpen. Beskyttelse mot slike våpen er ressurskrevende, og det er alminnelig antatt at den mest effektive måten å beskytte seg mot slike våpen er å nøytralisere dem mens de ennå er på bakken. F-35 har en helt annen evne til å gjennomføre slike operasjoner enn eldre kampfly som f eks F-16. Erfaring fra samtidens konflikter viser imidlertid at dette er komplisert slik at evnen til å nøytralisere motstanderens våpensystemer på bakken må kombineres med et effektivt forsvar mot allerede luftbårne trusler, såkalt Integrated Air and Missile Defence – IAMD.
Dette reiser viktige spørsmål om NATOs og dermed norsk (og nordisk) bruk av militærmakt?
• Hvilken rolle vil Luftforsvaret kunne ha for beskyttelse mot langtrekkende presisjonsvåpen (f eks ballistiske missiler, cruisemissiler og droner)?
• Er Norge militært og politisk forberedt på at norsk militærmakt skal benyttes i offensive operasjoner?
• Er det klokt for en liten randstat som Norge å være strategisk defensiv, men utvikle kapasiteter som er taktisk offensive?
• Har vi tenkt tilstrekkelig gjennom eskaleringsrisikoen og dermed konsekvensene av at norsk (og NATO) militærmakt brukes i operasjoner mot russisk territorium?
• Sjøforsvaret og Hæren anskaffer også langtrekkende presisjonsvåpen; Hvordan passer disse inn i dette bildet, og evner vi å koordinere dem?
• Har Forsvarets operative hovedkvarter kapasitet til å lede slike operasjoner, og hvordan samarbeides det med den nye luftoperasjonssenteret (CAOC) i Bodø?
• Bør det utvikles en felles tilnærming til offensive operasjoner i Norden (som del av NATO-samarbeidet)?

Medvirkende

Kontakt