Unge utenfor jobb og skole – Vi vet hva som virker, så hvorfor gjør vi som samfunn noe helt annet?

Om arrangementet

- Barn som har det bra, gjør det bra, står det på en sliten skolevegg på Sørlandet. Så enkelt og så vanskelig kan vår tids store utfordring oppsummeres. For hvordan skal vi få flere av de 114.000 unge som står utenfor jobb og skole med inn i fellesskapene våre?

I Stortingsmelding 28 (2024–2025) Tro på framtida – uansett bakgrunn (Oppvekstmeldinga) presenterer regjeringen den samlede innsatsen for at barn og unge skal få like muligheter for en trygg oppvekst, og til å utvikle seg, lære, mestre og skape grunnlaget for et godt liv for seg og sine familier. Det gjelder fra starten av livet, gjennom barndom og ungdomstid og inn i arbeidslivet. For å fremme sosial utjevning og sosial mobilitet blant barn og deres familier legger regjeringen vekt på forsterket innsats på fem innsatsområder: arbeid og økonomisk trygghet, en god start på livet, like muligheter gjennom utdanningsløpet, på fritidsarenaer og inn i arbeidslivet, styrke laget rundt barn og unge og mer kunnskap og samarbeid.

Vi har fått Ungdomsgaranti og Ungdomsprogram. Fine ord og enda finere handlingsplaner. Likevel går ikke tallet på unge som står utenfor ned. Det går opp. Hva er det vi gjør feil.

Spør vi ungdommen, fagfolka og forskningen, svarer de overraskende samstemt på akkurat det:
Vi setter in støtet for sent – og på feil sted, eller for å oppsummere det med en av ungdommenes egne ord: Dere kunne hjulpet mange flere av oss med mye mindre midler om dere bare lyttet til oss først.

I denne lille timen inviterer ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ungdommene selv, NAV, NHO, politikere og fagfolk til å borre litt dypere inn i hva det utsagnet betyr.
Hvem er det som må ansvarlig gjøres for at NAV og arbeidsgivere skal slippe å fikse et problem helt alene som bare kan fikses i samarbeid med barnehager, skoler, sykehus og barnevern?

Når barnehager og skoler stadig må velge mellom å bryte loven eller å la budsjettene gå i balanse, når psykisk helsevern bygges ned og barnevernets egne fagfolk roper varsku, når unge ikke har råd til mat, bolig og helsehjelp, hvordan skal NAV og arbeidsgivere kunne lappe sammen bitene etter svik de ikke har verken ressurser eller forutsetningene for å reparere?

Hva må til for at barn og unge som faller mellom alle stoler skal bli fanget opp og få hjelpen de har krav på før de står i fare for å bli en del av varig uføre statistikk?

Hva skal til for at vi som samfunn skal ta innover oss det professor og tidligere almennlege Anna Luise Kirkengen så presist formulerer i sin forskning: Krenkede barn blir syke voksne.

Og hva skal til for at vi sammen skal våge å tenke nytt, bruke den kunnskapen vi sitter på i stedet for å fortsette å gjøre enda mer av det vi vet ikke virker?

Lenker

• www.arkivet.no

Medvirkende

Kontakt