Barn vet om hjelpen virker, hvorfor spør vi dem ikke?

Om arrangementet

Norge bruker milliarder på kommunale og statlige hjelpetjenester til barn. Likevel vet vi lite om den hjelpen som barn får, faktisk gjør at de får det bedre. Det gjelder for psykisk helsetjenester, lavterskeltjenester, rusbehandling og barnevern. Barn kan motta hjelp i årevis, uten at verken tjenestene eller samfunnet vet om det er nyttig for barnet. Store ressurser brukes dermed, uten at det er klart hva som kommer ut av det.

Hvordan kan vi måle effekt i kommunale og statlige hjelpetjenester for barn? Evidensbaserte tjenester er et uklart begrep som ikke er noen garanti for effekt. Som regel betyr det at “det finnes noe evidens”. Hvor god dokumentasjonen er, hvor den er fra eller hvor sterk effekten er, er ofte uklart. Tilbakemeldinger fra barn er sjelden del av måling av evidens.

Vi må alltid spørre de barna det gjelder, om “hjelpen” hjelper. Hva bør vi spørre dem om? Hvordan organisere slik informasjonsinnhenting? Hvordan kan vi vurdere svarene? Hvordan kan svarene fra barn vektlegges? Og hva sier FNs barnekonvensjon om statenes ansvar til å sikre effekt og riktig pengebruk?

Dialogen starter med at de unge forklarer kunnskap fra mange barn.

Medvirkende

• Ingvild W. Thorsvik - Stortingsrepresentant, Venstre i Justiskomiteen
• Mona Nilsen - Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet, Familie- og kulturkomiteen
• Tom Georg Indrevik - Ordfører Høyre, Øygarden kommune
• 3 unge - Erfaring fra hjelpetjenester
• Kari Evensen - Direktør oppvekstavdelingen, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
• Erik Stene - Utvalgsleder ekspertutvalg om vurdering av dagens organisering og styring av statlig barnevern
• Arild Bjørndal - Professor i samfunnsmedisin UiO

Praktisk informasjon